Inntil 1889 var det straffbart å føde et barn i dølgsmål- i hemmelighet. Vi kan godt forstå at unge kvinner ville holde sin graviditet skjult så lenge som mulig, de sosiale konsekvensene kunne være tunge å bære. Hun kunne få vanskeligheter med å skaffe seg arbeid, og mange ugifte mødre ble henvist til tigging. Når fødselen skulle skje var det også noen som valgte å holde den hemmelig. Den gravide valgte å greie alt på egen hånd, noe som kunne bety en fare for barnets liv og helse. Mange barn døde også, og moren forsøkte å holde alt skjult ved å begrave det i hemmelighet. Ble hun oppdaget ventet en lang fengselsstraff. Mange stedet ved f. eks. en elv eller en ur, har folk sagt at det spøker. De sier at at det av og til kan høres barnegråt der. Barnegråten forklares ved at en mor en gang for lenge siden begravde barnet sitt i uren for å holde sannheten skjult.

I denne historien fra en liten fjellgård i Bjerkreim kommune i Rogaland, valgte også en mor å grave barnet sitt ned i uren for å skjule sannheten. Men det gikk ikke som den unge moren Juditte fra Hommen planlagte. Historien om Juditte har vært snakket og skrevet om siden 1873, ingen har visst hva som egentlig skjedde på den lille fjellgården og hvor det ble av Juditte. Garden ble fraflyttet på høsten samme året, ingen av familien klarte å bo der oppe etter denne hendelsen. Her får vi sannheten, endelig etter 136 år .

20 april 1873
Vi befinner oss på fjellgården Hommen i Bjerkreim kommune 450 meter over havet. Det er den 20. april, og klokken er 5 om morgenen, en stille søndagsmorgen. En søndagsmorgen som ingen av de tilstedeværende noen gang klarte å glemme.

På fjellgården bor mor Ingeborg, enke på syvende året, og Judittes søster Alette som er gift med Salve. De tre driver gården sammen. I vogga nede i stuen ligger Alette og Salves datter Else og sover fredelig. På loftet finnes to soverom, i et av rommene ligger svoger Salves to brødre Ivar og Carl og sover. Juditte har sengen sin i andre etasje ved trappen. Kjøkkenet er rett under Judittes rom, innenfor kjøkkenet finnes et rom hvor søster Alette og hennes mann Salve sover. Innenfor denne stuen finnes et lite kammers hvor mor Ingeborg sover. Mor Ingeborg, søster Alette og svoger Salve har gått i fjøset, tid for morgenstell. En time senere er de tre tilbake i huset, tid for morgenkaffe. Mor Ingeborg merker blodflekker på kjøkkengulvet og opp trappen til Judittes rom. Hun legger ved i vedkomfyren, og går opp til Juditte som ligger i sengen sin. Hun spør datteren hva som har hendt her siden det finnes blod på kjøkken gulvet og i trappene.
-Jeg har blødd neseblod, forklarer datter Juditte.
Mor går ned i kjøkkenet igjen for å se til kaffen, og kommer opp med en kopp til datteren. Helt tilfeldig løfter hun på teppet i sengen og får sitt livs sjokk. På halmen ligger et nyfødt lite jentebarn, livløst og blodig.

Jenta er ennå knyttet til Juditte med navlestrengen. Mor går ned på kjøkkenet og henter opp en kniv, hun skiller det døde barnet fra moren. Senere på dagen går Juditte og mor Ingeborg ut med barnet inntyllet i noe tøy og legger barnet i en ur. Håpet er at ingen skal merke noe til denne grusomme hendingen som utspilte seg den fredelige søndagsmorgenen langt opp i fjellheimen. Men det ryktes fort i Bjerkreim at noe uvanlig har skjedd på Hommen, og  ryktet når Lensmannen. Han tar turen opp til Hommen for å undersøke saken, under forhøret innrømmer Juditte alt og viser Lensmannen den lille jenta som ligger i urå.

Hva skjedde på loftet?
Juditte  har hatt en urolig natt, hun visste da hun la seg lørdagskvelden at hennes hemmelighet nå snart ikke kan skjules mer. Sannheten skal nå fram- alle spørsmålene fra mor og søster, de får de svar på i løpet av formiddagen, hvis hun ikke da klarer å skjule alt. Mor har spurt og kommentert at hennes bryster er blitt så mye større de siste månedene. Men Juditte har snakket og klart å få dreid samtalen over på et annet emne. Slik har våren og vinteren forløpet seg, det har vært et mareritt for den 18 år gamle Juditte. Hun skjønte at noe skulle skje da hun la seg lørdagskvelden. Natten ble lang, hun lå våken med smerter i ryggen og magen. Var urolig, gikk ned og opp loftstrappen og ut flere ganger. Resten av husholdningen hørte henne, også at hun brukte nattpotten som står utenfor hennes rom oftere enn vanlig. Den lille jenta ble født ca. klokka 5 om morgenen, Juditte trakk den nyfødte skrikende jenta inntil seg og la fingrene rundt halsen og klemte til. Alt ble med et stille i det lille huset, så uendelig stille.

Juditte, Maurits og Peder
Juditte ble forlovet med Maurits Torgersen for tre år siden, da var hun 15 år gammel. Maurits var i vintertjeneste på gården. Leser man mellom linjene i Judittevisa var nok hennes forbindelse med Maurits ikke helt etter morens ønske. De to hadde pleiet legemlig omgang siden den gang, og nå er Juditte blitt 18 år. Sist sommer begynte hun å pleie omgang sammen med Peder, bror av hennes svoger. Da har det tydelig vært et avbrudd i denne forlovelsen med Maurits, noe som har gledet moren. Juditte merket at noe rørte seg i henne ca. tre uker før jul 1872. Den 20. mars nevnte hun for Maurits at hun trodde at hun ventet barn, det er du som er barnefaren hadde hun sagt til ham. Men Maurits mente at han slett ikke var barnefar fordi han ikke hadde pleid noen legemlig omgang med henne siden sommeren 1872.
 
Judittes liv videre
Juditte 18 år gammel, en spevokst jente med mørkt hår og blå øyne blir satt i varetekt hos lensmannen i Bjerkreim inntil saken hennes skal opp. Lensmannen forlanger obduksjon før den lille kroppen kan begraves. Obduksjonsrapporten lyder på fullbåret, i stand til å ha pustet. Død ved kveling, merkene rundt den lille halsen avsløres. Juditte er blitt morder- barnemorder.

Ved en ekstrarettdom ved Dalane Sorenskriveri den 28. mai 1873 blir hun dømt til ni år og seks måneder for barnedrap. Juditte innrømmer mens hun sitter i arrest at hun ikke hadde forberedt seg til den kommende fødselen, og ikke laget i stand noe barnetøy. Tanken på å ta livet av barnet hadde dukket opp i tankene hennes mange ganger i løpet av vinteren og tiden etter jul. Hun sitter i arrest i Lensmannshuset inntil hun til blir sendt med hest og kjerre til Kristiansand, og hun blir innsatt ved Kristiansands tugthus 10. juni 1873.

Fengselspresten ord om Juditte
Juditte er en Fange, som Hendes Foresatte mer og mer har lært at holde af. Hendes Opførsel alltid rosværdig, stille, beskeden og fordringsfri. Der er noget Aabent og Greit ved hende, som vækker Tillid. Ligeledes har hun visselig faaet et klarere Syn baade paa Synd og paa Naade, saa Guds Aand arbeider i hendes Hjerte. Hun er i det hele blandt de allerbedste af vore Kvindelige Fanger.

Juni 1876
Tugthuset i Kristiansand skal stenges, og fangene blir sendt til Kristiania for å sone resten av straffen sin. Juditte ankommer tugthuset i Kristiania i juni 1876, som fange nr. 169. Hun har på dette tidspunktet seks år igjen å sone. Juditte ble oppmuntret til å søke om benådning i 1879 og det fikk hun i februar 1880. Hun er blitt lovet tjeneste i et privat hjem ved løslatelsen, men før hun begynner i tjeneste reiser hun hjem for å se mor og søster Alette igjen.

Fra fengselprotokollen om fange nr. 169 - Juditte Thorsdatter Halvorskamb
10-8 1877 - Er ikke endu bliven en anden, men lenges derefter.
18-10 1877 - Henvist til at staa opp og komme! Brev hjemmefra. Tier om seg selv. Fatter ikke hva som holder tilbage- leser og beder. Mangler troen.
4-10 1878 - Kjæresten død i sommer. Brev. Familien vil have hende hjem igjen.
29-12 1879 - Ingen god Jul. Hun kan ikke tro for sine store Synders skyld!

1880
Februar - Benaadet med 2 aar!
8-3 - Lovet Tjeneste. Anmoder om Brev til Moderen om hendes Tillatelse til at først besøge hende.
27-3 - Vil nu reise hjem.
25-5 - Brev- Hun kommer ingen Vei. Henvist til at tage Daabspakten igjen og søge Frelse i Christus.
5-6 - Gjør indtryk av at have i alle fall det første forsøg pa at ville sky synden og tjene Herren.
Hun  blir løslatt 10. juni 1880, og reiser hjem til mor Ingeborg som da bor på Helleland. Med seg har hun 32 kr og 10 øre, en gullring og en bok.


Jeg fikk hjelp av Per Spødervoll fra Bjerkreim historielag, Rolf Hetland fra Gjesdal historielag, Arne B. Kristiansen bosatt i Oslo og Enoch Haga fra California. Vi klarte å oppspore etterkommere av Juditte og Anton. Enoch tok på seg den tyngste oppgaven og det var å ringe til oldebarnet Richard Shelby. Historien om Judittes skjebne var totalt ukjent for ham, men han tok det svært pent og har vært behjelpelig med bilder. Vi har kontakt med Richard via e-mail nå, og håpet er å reise over for å besøke graven til Juditte.