Ole Pedersen Høiland
Et møte med mestertyven, utbryterkongen og
folkehelten Ole Pedersen Høiland og historien om da han rømte fra
arresten i Egersund. Folkehelten ble han kalt fordi folk sa om ham at
han stjal fra de rike og gav til de fattige, en norsk variant av Robin
Hood. Ole er mest kjent for å ha ranet Norges Bank nyttårsaften
1834/1835.
Ole Høiland ”mestertyven” ble født på Bjelland i nærheten av
Kristiansand 24. februar 1797. Fattige foreldre og syv søsken
resulterte i at han allerede som 12-åring måtte ut og tjene til føden.
Faren Peder Olsen Høiland eide en liten gård, og var en sliter av de
sjeldne. Han jobbet seint og tidlig for å skaffe familien et rimelig
utkomme, men gården var liten og barneflokken voksende. Bygdefolket
pleide å si om dem på Høiland at hadde konen vært så bra som mannen, så
hadde de klart seg bedre. Mor Gjertrud var slu sa man på bygda. Det
gikk ord om henne at hun var langfingret, stygt langfingret. Det hendte
i brylluper, hvor hun hjalp kokkene, at spekeskinker og hele sider av
kjøtt forsvant på en mystisk måte! Lignende hendelser gjorde sitt til
at Gjertrud fikk et stygt rykte på seg. Da Ole var i 12 års-alderen
måtte faren selge gården. Familien pakket sammen de få tingene de hadde
igjen etter auksjonen, og drog til Kristiansand. Da de reiste fra
gården, sa mor Gjertrud følgende: ”Det er ingen mening i at fattigfolk
jages, og de rike blir rikere med det! Husk på det Ole, når du kommer
ut i verden, får du ikke det du fortjener, så ta det! Det er ingen synd
å stjele av andres overflod. Se nå hvor langt far din rakk med det som
folk kaller for ærlighet”.
Ole skiltes fra familien
Ole
flyttet ikke til Kristiansand med resten av familien, han
fikk jobb som gårdsgutt hos prost Lasson på prestegården Tveito. Her
fikk han en lykkelig og god tid, prosten behandlet Ole som sin egen
sønn. Ole var hos prosten i tre år, og etter at han ble konfirmert
forlot
han prestegården. Da var han 15 år gammel og klar for livet. Ole dro
til Kristiansand fordi han hadde egentlig tenkt å bli handelsmann. Men
skjebnen ville det slett ikke slik! Kom han i dårlig selskap eller var
det fordi han ville hjelpe sine
fattige foreldre og søsken? Det virker som mor Gjertrud egentlig
oppfordret ham til å stjele! Hos prosten Lasson hadde Ole lært at han
skulle hedre sin mor og
far og ikke stjele! Men moren hadde jo sagt ”får du ikke det du
fortjener så ta det”.
Dette plaget unggutten og gav ham ikke fred
Vinteren 1816
En arbeidsløs og motløs Ole drev en ettermiddag omkring på kaiene i
Kristiansand. Han havnet inn på et vertshus. Der satt en kakse fra
bygda, sammen med noen ungjenter og drakk. Det var mye folk og mye
bråk i lokalet. Ole tenkte på morens ord ”det som du rimelig
fortjener kan du ta”. Det er ingen skam å stjele fra de som
har overflod.” Ole lagte en plan, mens kaksen ble fullere og fullere.
De to karene slo
følge sammen, kaksen hadde hest og slede med seg og Ole fikk skyss opp
i bygden. Kaksen sovnet ganske snart og Ole stjal lommeboken og det
tunge uret. Lommeboken var tykk, full av sedler. Neste dag dukket Ole
opp hos familien i Kristiansand, med seg hadde han
mat og nye klær til småsøskene sine. Familien fikk den kvelden
spise seg mett, det var lenge siden sa faren Peder. Mor Gjertrud dro
Ole til side og sa: ”Jeg ser du har gjort som jeg
sa”. -Ja, jeg har ikke slått noen i hjel, bare forsynt meg av
andres overflod slik at dere ikke skal omkomme av sult”, sa Ole. Og slik ble livet hans fra den
dagen, han stjal og handlet med
alt han kom over og hjalp også familien med penger. Med et slikt liv
var det ikke til å unngå at han ofte ble tatt og satt i fengsel. Han
fikk sin første dom i 1816 for 13 tyverier. I fengselet utviste han et
fantastisk talent og lyktes alltid å komme seg fri igjen, det så ut
til å være umulig å holde ham innesperret over lengre tid.
Sommer og høst 1819
På denne tiden holdt Ole seg i Egersundsområdet, og han ble arrestert
to
ganger. Søndag 27. juni fant han ”leilighed til at bortløbe”, men han
ble fakket etter to dager på loffen. Etter at han ble fakket ble det
holdt et forhør hjemme hos lensmann
Jermann i Egersund. Den godeste Ole måtte da forklare sine bevegelser.
Ole forklarte seg velvillig
Lørdagskvelden da han ble forflyttet fra arresten hos lensmann Jermann
til en ny arrest hos konstituert lensmann Evertsen, klarte han å få tak
i en liten "smede Ambolt” som han fant under kjøkkenbordet. Dessuten
hadde Ole funnet en stor stein i ”Vandhuset” på lensmannsgården. På
kjøkkenet lå det en stor fem-tommers spiker og en som var litt mindre.
Dagen etter, altså søndagen etter at lensmannen hadde sett over alle
låser og etterpå gått i kirken, da slo Ole til! Med tillatelse av
vaktene gikk han alene inn i ”Vandhuset” og slo den
låsen som var over håndleddet sitt i stykker med ambolten, og stakk ut
gjennom en bakdør i ”Vandhuset”, men han ble innhentet etter to dager
på
loffen og satt i arrest igjen. Ole satt i arrest fram til 10. november
da han igjen så sitt snitt til å
flykte. Den 4. desember ble det holdt et undersøkelsesforhør hjemme hos
lensmann Jermann.
Vitneforklaringene, hva
kunne de fortelle?
Vitne nr. 1 Anders Jermann, konstituert lensmann.
I
påvente av å få innredet et nytt arresthus med kakkelovn hadde han
fått benyttet et rom hos sin nabo skomaker Hans Rasmussen. Ole ble
voktet av et vaktlag på tre personer pr. vakt. Onsdag 10. november
møtte Jahn Jahnsen, Tønnes Johnsen og Henrich Hovland til avløsning
for forrige vaktlag. Lensmannen foretok selv en befaring ved
middagstider i arrestlokalet og
fant alt i orden. Ole var da lenket i høyre fot, og foten var igjen
lenket mot veggen. Senere på ettermiddagen foretok lensmannen en ny
inspeksjonsrunde for å kontrollere vakter og fange. Lensmannen fandt da
ut at tre karer hadde skjenket rum til fangen og vaktene. Men Ole hadde
ikke drukket noe, han hadde svart at han ikke kunne
drikke noe før sin død!
Henimot 22.30 den kvelden var lensmannen igjen innom arresten, da for å
låse fangen inn i hals og livjernene. Da han trødde inn i lokalet stod
skomakerens kone med ei lykt i hånden og fortalte at fangen hadde rømt.
Lensmannen løp da straks inn til byen for å melde i fra om det så hadde
skjedd. Så kom han tilbake til arresten og fant da to av vaktene
romsterende rundt etter fangen.
Vitne nr. 2 Ole Tønnessen Rodtvedt.
Han fortalte at han neste morgen
fikk torsdag 11. november i
grålysningen fikk besøk av fangen Ole. Ole banket på døra og vitnet
kjente ham igjen. Ole bad om hjelp til sin
videre flukt og tilbød vitnet penger, 24 spesidaler la Ole på bordet.
For den summen lovte vitnet å følge Ole over til Tjørn. Ole måtte først
få av seg jernene, og det hadde vitnet en nabo som kunne hjelpe til
med. Ole fikk låne et par strømper og et par sko av samme nabo. Vitnet
fikk
også låne en båt av Johannes Refsland til å frakte Ole over vannet.
Etter Oles ønske skulle vitnet fortelle naboen at karen som trengte å
fraktes over vannet var en kar fra Moi som hadde vært i bryllup sist
helg. Ole Tønnessen fulgte mestertyven Ole til Tjørn hvor
han
selv hadde et ærend.
.
Vitne nr. 3 Johannes Hoskuldsen Refsland.
”Blev formanet til at sige sin Sandhed”, fortalte at torsdag
ettermiddag den 11. november mellom klokken 2 og 3 kom Ole Tønnesen til
ham og bad ham om å få låne båten over vannet. Dette sa vitnet ja til
og fulgte Ole Tønnesen og naboen ned til båten. Naboen til Ole
Tønnessen stusset litt fordi det lå en kar på marken,
kledd i blått. Ole Tønnesen fortalte at karen på marken var en kar som
hadde vært i bryllup sist helg. Naboenes syntes at det var noe
underlig fordi de blå buksene til fremmedkaren var lappet både i beina
og kantene. Han mente at karen slett ikke var kledd som han kom rett
fra et bryllup. Personen som skulle rors over vannet kjente han da
slett ikke! Ole Tønnessen forklarte at det gikk hardt for seg i det
bryllupet, mye slåssing.
Vitne nr. 4 Kramsidder Svend Tollefsen Helvig 44 år.
Han kunne bekrefte Ole Tønnesen sitt utsagn om at vaktene var sammen
med fangen Ole den kvelden han rømte. Svend fortalte at fangen ga
vakten Didrich penger for å kjøpe brennevin. Etter at brennevinet kom i
hus drakk vaktene tett mens fangen rørte
ingenting. Svend var ute et ærend mens kollegene satt og drakk. Da han
kom tilbake satt alle der og drakk. Svend hadde lagt merke til at
fangen Ole hadde mye penger på seg. Han
fulgte med hver gang fangen måtte ut. Fangen virket rastløs den
kvelden. Ville mye ut selv om han nettopp var kommet inn. Svend sa til
Ole at det er da slett ikke nødvendig å gå så mye ut, men Ole hørte
ikke på ham. Ole gikk ut døra igjen og Svend løp etter. Ole stengte
døra for ham. Plutselig kom Jahn Jacobsen til og reiv Svend vekk fra
døra. Da benyttet Ole Høiland anledningen til å slå ei smekke som var
festet utenpå døra. Vaktene trodde da at Ole holdt på døra, siden de
ikke greide å få den opp. Etter en liten stund kom Svend og de andre
vaktene løpende rundt den andre veien for å lete etter Ole. Men
luringen og mestertyven Ole hadde rømt mens de strevde med døra, eller
som de sa at han hadde benyttet anledningen til at ”undvige”. Fortvilte
lette vaktlaget ”den hele Nat” etter rømlingen men alt var forgjeves.
Vitne nr . 5 Strandsitter Jahn Jacobsen 29 år ”heraf Egersund”.
Han fortalte at han hadde vakt over mestertyven den kvelden,
sammen med Tønnes Johnsen Hæstad.
Jahn hadde lagt merke til at Ole flere ganger den kvelden hadde gitt
Didrich penger for at han skulle få tak i brennevin. Drikkevarene ble
skaffet til veie og drukket opp om kvelden. Ole drakk litt beskjedent
sammen med vaktlaget, ”dog ikke Jahn selv. Han hadde ikke lagt merke
til at noen av de andre vaktene var ”beskjenket”. Jahn måtte tilstå at
han for ”spøg og af godtroenhed ” hadde revet Svend vekk fra døra, da
Ole stod utenfor. Mestertyven Ole hadde flere ytret om at han kunne
tenke seg å flykte, men han hadde ikke gjort noe forsøk så lenge Jahn
hadde sittet vakt over Ole. Jahn trodde ”af Godtroenhed” at det hele
var en spøk fra Oles side.
Vitne nr. 6 Didrich Tollachen 20 år af Egersund.
Han
hadde vakt sammen med Jahn den kvelden og Didrich gikk på vakt ved
middagstider. Ole Høiland, mestertyven, gavham 11 spesidaler og 12
shilling for å skaffe ham brennevin. Didrich gjorde seg ”ingen
Betænkning derom da han hørte Ryktet om at Ole havde tractert de øvrige
Vakter med Brennevin”. Ingen av vaktene eller ham selv var videre
beskjenket. I løpet av kvelden og ettermiddagen ble det fortært i alt
en potte og tre
pægter rum. Det var Ole som betalte for brennevinet. Rum ble også
”udskjenket” til
folkene i huset, vaktene og dem som kom innom.
Vitne nr. 7 Skomaker Hans Rasmussen af Egersund 26 år gammel.
Det var hans kammers som ble brukt til arrestlokale, mens forhøret
varte og fram til lensmannen fikk i stand et værelse til Ole Høiland.
Mestertyven gav han godt med penger for å skaffe brennevin. Ole tilbød
vaktene brennevin både den dagen han stakk av og de andre dagene.
Vitne nr. 8 Iver Robertsen 18 år og skomakerlærling i Egersund.
Iver forklarte at også han hadde mottatt penger av Ole for å kjøpe
brennevin.
Vitne nr. 9 Malene Mathiasdatter, mor til skomaker Hans Rasmussen.
Hun hadde lagt merke til at vaktene drakk en del brennevin, men
mestertyven selv ville ikke ha noe. Han prøvde å få alle vaktene til å
drikke mye. Lensmannen kom innom og da fortalte hun ham om drikkingen
til vaktene, og han spurte om der var mer brennevin igjen. Da svarte
den ene, ”meget skids og uartig at han hadde lov at drikke Pigenes
Rumdrikk til Nødtørstighedens vegne”. Etter at lensmannen hadde gått
hadde Ole truet henne så mye at hun turde ikke ligge der om kvelden.
Hun pakket sakene sine og drog ned til Egersund og overnattet hos
kjente.
Da således ingen flere Oplysninger nu for tiden var et erholde , blev
dette Forhør sluttet for at bli tilstiltet Amtet.”
Ole mestertyven hadde igjen lurt folk opp i stry. Kanskje han syntes at
Egersunderene var enkle å lure, men i ivertfall så slo han seg
ned her en tid. Her var det mange store gårder å bryte seg inn i.
Vinteren som fulgte
var smekket med Høiland-sensasjoner. Å si at han gjorde traktene
omkring Egersund utrygge er å ta litt enkelt i! Områdene rundt Egersund
befant seg i en slags beleiringstilstand. Han
viste en freidighet og en ferdighet som forbløffet de fleste. Han
gjorde sine innbrudd med korte mellomrom og var etterpå som sunket i
jorden. I oktober gjorde han et innbrudd på gården Bergeland,
etter at
folkene på gården var gått til ro for natten. Han lurte seg inn
på strømpelesten og fikk med seg en del sølvtøy og en stor sum penger.
Natt til 9. desember kom han seg inn i huset til kjøpmann Gabriel
Kirsebom i Sokndal, nattens besøk av Ole kostet kjøpmannen mye sølv og
500 spesidaler. Natt til 9. mars året etter utførte mestertyven et
dristig innbrudd
på storgården Bjerkreim nær Egersund. Flere kostbare sølvsaker og
300 spesidaler ble stjålet. Nå fulgte det slag i slag flere mystiske
innbrudd i byen og områdene
omkring. Dette vakte sensasjon, og det ble opprettet flere frivillige
patruljer for å holde vakt, og for å oppspore gjerningsmannen. En dag i
slutten av mars fikk lensmannen besøk på kontoret sitt, en
sjømann som den fremmede sa. Den fremmede kom med et fransk pass som
han ville at lensmannen skulle
signere. Lensmannen sa nei og anbefalte sjømannen å reise til Trondheim
for å få signatur fordi der var passet utskrevet. Sjømannen ble
rasende, og gikk ut av kontoret i sinne. Senere fikk lensmannen vite at
sjømannen som hadde vært sint på han var
selveste Ole Høiland. Så kanskje mestertyven også var språkmektig?
Ole ble tatt til fange 11. april på gården Øgrei ved Egersund.
Her ble han forhørt av lensmannen og sendt til Stavanger for å settes i
arrest. Ole fortalte under forhøret at der var så enkelt å rømme fra
arresten i Egersund. Lenkene var så råtne og dørene lager de ikke
sterke nok for en kar som meg. Ole satt i arrest i to år, så rømte han
igjen.
Oles liv videre
Resten av Oles liv ble nå rømming og atter rømming. Det var inn i
arrester og ikke lenge etter stakk han av.
Til slutt havnet han på Slaveriet i Akershus. Her ble han
”kagstryget” eller pisket som vi sier i dag. Han ble plassert i et
tårn på slaveriet, også kalt Kronprinsens kruttårn. Her ble det bygget
et bur til Ole, et sprinkelbur av tykke tette furustammer. Buret ble
plassert i et solid murhus, to vakter gikk rundt huset dag og
natt, og en vokter oppholdt seg i selve huset. Ole ble låst inne i
buret. Fanget fikk de tyngste jern som fantes og vaktene ble utstyrt
med
skytevåpen. Noe arbeid eller noe å ta seg til hadde fangen ikke, bare
en liten pinnestol å sitte på. Folk strømmet til fra fjern og nær for å
se på fangen, og all lot til å
ha medfølelse med mestertyven. I måned etter måned satt Ole i
buret til offentlig beskuelse. Men Ole klarte å rømme igjen fra det
stedet som skulle være
urømmelig. Det var den 17. september 1839. Ole ble fanget
og satt tilbake i tårnet på nytt. Men først ble han pisket grundig,
etter hvert ble Ole deprimert, han forsøkte med selvmord, kutte
pulsårer og sluke jernstykker.
20.desember 1848
Fire dager før julaften fikk vaktene ikke opp døren til Oles bur. De
måtte
bruke vakt for å få åpnet cellen, sengen til Ole var satt foran døren
og hindret innkomst. Men da vaktene klarte å se inn, ble de klar over
at Ole var i ferd med å ta sitt eget liv. Han hang i et tau som var
festet i en jernkrok i taket. Ole ble 52 år og ble begravet i
slaveri og selvmordshjørnet like utenfor den gamle Garnisonkirken i
Møllergaten.
Denne artikkelen
er
skrevet av Mari
Anne Næsheim Hall.
2012©Erling
Jensen
|
|
