Drots forlis

Mari Anne Næsheim Hall
En kort presentasjon av artikkelforfatteren:
Mari Anne Næsheim Hall er forfatter og historiker.
Hun skriver for bl.a. Nordisk Kriminalkrønike.
Mari Anne er også leder av Lura historielag. Hun
er ansatt i helseetaten i Stavanger kommune.

Drots forlis og Magne D. Stensland

Den 15. august døde Magne, mangeårig styremedlem i Dis Rogaland. Han var en munter kar med mange gode replikker på lur. Vi savner ham inderlig på styremøtene. Magne ble født i 1944 og vokste opp i Stavanger. Etter avsluttet gymnas i 1963, tok han utdannelse på Sjøkrigsskolen og startet sin millitærkarriere i Sjøforsvar og Marine. Han tjenestegjorde i undervannsbåtvåpenet, ombord og på land, og gikk etter hvert over til stillinger knyttet til etterretning.

Som unggutt fikk han høre om onkel Gudmund og at denne onkelen skulle ha overlevd et forlis på skipet Drot ved kannibalisme. Dette intresserte unggutten, og han begynte å spør ut de eldre i familien. Men de var lite villige til å fortelle om onkel Gudmund og hans skjebne. Onkel Gudmund ville slett ikke fortelle noe selv. Fra 2001 ble Magne pensjonist og kunne for alvor begynne å forske på denne historien som han hadde hørt om i familiesammenheng som unggutt. Boken om Drot gikk i trykken dagen etter at Magne døde.

Drots forlis
Drot forliste i Floridastredet den 11. august 1899. Barken hadde et mannskap på 17, og kapteinen og åtte mann gikk ned med skipet. Overlevende Mark Anderson forteller etter at han ble reddet:
Drot seilte fra Pascagoula mot Buenes Aires lastet med tømmer. Været var varmt og godt og alt gikk på beste måte til vi gikk inn i en forrykende vestindisk orkan, den verste noen av oss kunne minnes. Drot fikk snart roret ødelagt og kunne ikke styres, skipet begynte å lekke som en sil og ble etter hvert brutt i stykker. Den ene mann etter den andre ble skyllet over bord eller ble drept av nedfallende blokker. Med ett knakk skipet midtskips. De av oss som befant oss på skipets akterende, lagte hurtig en tømmerflåte av de plankene, sperrene og tauverket vi kunne få fatt på. Den forreste enden av skipet forsvant straks i havet med de folk som var der.

Vi var åtte som reddet oss ut på tømmerflåten i den frådende sjøen midt i den hylende orkanen. Det var styrmannen Wilhem Sørensen, Max Hoffmann, Oscar Nielsen, Christian Revedal, Niels Johannessen, Gudmund Thomassen og jeg.
Vi hadde verken mat eller vann ombord på tømmerflåten, da det hadde vært umulig for oss å redde noe fra skipet.
Etter våre beregninger skulle vi være på høyde med Florida. Det skulle gå ti dager før vi ble reddet, og da var det bare to igjen, Gudmund på 17 år og Mark Anderson.

Den fjerde dagen
Den fjerde dagen var vi mer eller mindre vannvittige av sult og tørst. Vi hadde i fire dager kun nytt noen munnfull rå fisk og noen dråper dogg. Vi var alle sterke menn, og vi hadde alle den største lyst til å leve, hvordan dette så enn kunne la seg gjøre. Tidlig om morgenen skar Christian Revedal hull på armen og sugde i seg blodet. Han strakte derpå armen mot Nielsen som også sugde blod av den. Nielsen gjorde senere gjengjeld ved å skjære hull på sin arm og lot Revedal drikke av blodet. Dermed lindret de sin tørst litt, men fremskyndet også sin død. Synet av blodet fikk oss til å ta en fryktelig beslutning. Vi ble enige om at en av oss skulle dø for derved om mulig frelse de øvrige, og vi skulle trekke lodd om hvem som skulle være offeret. Loddet falt på Hoffmann, en tysk matros som var den sterkeste, sunneste og mest klarhodede mann på flåten. Han mottok døden rolig og uten kamp. Han ble stukket i hjel, hjertet revet ut og blodet drukket. Så styrtet alle over den døde, og begynte på det redselsfulle måltidet. Etter ti dager ble de to overlevende reddet, dampskipet Woodruft fra England oppdaget en flåte øst for Charlestown.

Stavanger Aftenblad skrev følgende om hendelsen
Det redsomme drama, der er udspillet mellem det forliste Barkskip Drots mandskab, var i sandhed egnet til at ryste selv den sløveste samvittighed. Saa stort et verd har menneskelive, at alti yderste øyeblikk sættes til side for at holde gnisten levende en stakket stund-slig kan det forklares at sjøfolk som driver om paa en vragstump enes om det skrækkelige vilkaar: Lodet skal ofre den enes liv.

Mari Anne Næsheim Hall.