|
Jon fra Tengesdalen
Den haugianske vekkelsen strakk seg
vidt omkring på vestlandet. I Ryfylke fantes det mange menn og kvinner
som i ord og gjerning viste at de var tro disipler av ”an Hans”, som de
kalte Hauge. Hauges skrifter og avskrifter av hans brev fantes i de
mest bortgjemte kroker. Og de ble lest med stor interesse, avskriftene
gikk på lån fra gård til gård. Alle bygder har sine orginaler å vise
til, i Årdal har man Jon, en modig og snartenkt kar som var kjent for
sin kolossale styrke. Han ble også kalt for ”haugianeren” fordi han var
like sterk i troen som i hendene.
Foreldrene til Jon
Jon var sønn av Martha født på Trodla Tysdal i 1764 og Orm Osmundsen
født på Ragje i 1773. Orm kom som tjenestegutt til Tengesdal fra
Riveland. Orm og Martha fikk fem barn, Jon, Brita, Marta, Guro og Orm.
Jon ble født i 1800 og døde allerede i 1826, men han fikk jammen satt
spor etter seg i løpet av de 26 årene han var på jorda.
Mor Martha var viden kjent for sin styrke, ikke bare var hun sterk hun
var også vid som en låvedør. Orm, mannen hennes, kunne ikke måle seg
med henne. Når de to skulle slakte var det Martha som leide dyret inn i
den gamle røykstuen på gården, her stakk hun eller slo dyret i hodet
med styrke som en mann. Og dyret stakkars det datt om etter første
slaget.
Jon lignet mye på mor si i både styrke og størrelse. Før han var blitt
fullvoksen trengte han en dag å få frakta opp en kvernstein til gards.
Veien var ikke god til hest, den måtte bæres opp. Mor Martha var blitt
for gammel for den slags kroppsarbeide da. Jon hadde fått med seg to
karer (også de sterkinger), Eivind Tysdal og Ola Helgeland. Jon hadde
lagt en meis til å frakte steinen på ryggen med av einer. Først skulle
Eivind prøve å reise seg med steinen på ryggen, han klarte å reise seg
men fikk problemer med å gå. Ola greide både å stå og gå et lite stykke
før han måtte sette seg. Ola rakte Jon steinbøra og Jon sa ”eg går så
lenge børa holder", og børa holdt helt til gards.
Jon og Hans Nielsen Hauge
Jon ble haugianer tidlig og han slet med et tungsinn i lengre tid. Hans
Nielsen Hauges råd til Jon var å bygge en vei fra Tysdal opp til
Tengesdalsvannet. Dette veiarbeidet ville hjelpe på tungsinnet, som Jon
hadde fått av å leve alene på en ensomliggende gård. Jon begynte
på veien, men rakk ikke å gjøre den ferdig før han plutselig døde den
26. sept 1826, 26 år gammel. Veien opp til Tengesdalsvannet ble et
monument over en kjempe som døde så altfor tidlig.
Jons besøk hos Hans
Nielsen Hauge
”Jau det ska eg seia deg, eg har lenge tenkt på å få snakka med Hans
Nielsen Hauge, eg vett han bur på ein gård så hette Bredtveit der aust
med Kristiania”. Eg bere på så mange floker så eg ville få han til å
løysa, og nå går eg over fjellet til han”. Slik lød beskjeden som Lars
kameraten til Jon fikk en høstdag hjemme hos Lars. Jo sa Lars, men jeg synes du bør vente til sommeren med å gå over
fjellet, ingen går på denne tiden over fjellet. Og slett ikke alene på
den årstiden. Enden på samtalen ble at Jon lovte å ta turen over
fjellet til sommeren. Men da sommeren kom kunne ingen hindre Jon i å gå
over fjellet. Med skreppen på ryggen tok han heia fatt med kurs for
Bredtveit gård og Hans Nielsen Hauge.
Han ble hjertelig mottatt hjemme hos Hauge.”Dette var mykje bere enn eg
hadde venta”, sa Jon. Jon hadde som sagt mange spørsmål og personlige
problemer han ville løysa sammen med Hauge. Blant et av de viktigste
spørsmål var det om det var synd å klippa hår og skjegg. Dette var en
oppfatning som mange haugianere hadde på den tiden.”Hvad Gud lod vokse
skulle man ikke røre ved, mente mange”. Dette mente også Jon, så han
hadde langt hår og masse skjegg. ”Hvorfor klipper du ikke håret ditt",
spurte Hauge? ”Jo det skal jeg svarte Jon, det er jo en stor synd å
gjøre slikt i mine hjemtrakter, svarte Jon. Hauge fortalte Jon at å
klippe hår og skjegg slett ikke var synd, Jon burde ordne håret etter
hva som var skikk og bruk i Årdal sa Hauge. Da Jon kom hjem fra turen
til Hauge ble man forbauset over at han hadde forandret seg kraftig,
den ytre stilen var blitt ny. Klesdrakten måtte være gammeldags og ikke
skulle det tas hensyn til datidens moter. Fordi det stod jo skrevet
”skikk eder ikke like med denne verden”. Disse ord måtte en holde i
alle måter også i det ytre mente Jon.
Jon på besøk hos kjøpmann
Kielland i Stavanger
En dag var Jon på handel i Stavanger hos sin faste handelsmann som var
bestefar til Alexander Kielland.
Kjøpmannen kom da på at han ville spille Jon et lite puss, denne
orginale fjellmannen og haugianeren likte han svært så godt. Han
inviterte Jon hjem til seg en kveld da Jon var på handel. (Han ble
invitert opp til Ledaal som i dag er kongebolig). Jon ble vist inn i
husets stasstue, han så seg rundt og syntes at alt var stort og flott i
stuen. Kjøpmannen unnskyldte seg og lot Jon bli alene i stuen. ”Ja det
står ikkje på meg”, svarte Jon. Da han hadde sittet der en liten stund
gikk døren opp, og inn kommer en fæl skikkelse, et loddent
menneskeuhyre med horn i pannen og hestesko, temmelig lik djevelen
selv, tenkte en forskrekket Jon. Denne lodne skikkelsen gikk rett bort til Jon, som reiste seg fra
stolen og tok et godt tak i utysket og klemte hardt rundt skikkelsen,
av all sin makt. Stønn og jamring kom fra utysket. Jon slapp
taket da han syntes at utysket hadde blitt klemt hardt nok. Det viste
seg å være en av kjøpmannnes ansatte som etter pålegg fra sjefen, som
hadde spilt rollen som djevelen. Stakkaren ble sengeliggende i tre uker
etter klemmingen fra sterke Jon. Jon Tengesdals favntak var slett ikke
å spøke med. Jon takket for seg og forlot huset. Folkene i huset ble
lange i ansiktene sine da han gikk. I Årdal moret man seg lenge over
Jons opplevelser i byen.
Jon døde 26. september 1826. 26 år gammel, slå den!
Denne artikkelen er
skrevet av Mari
Anne Næsheim Hall.
2011©Erling
Jensen
|
|
